8. august: Den hellige Dominikus

St. Dominikus ble født i Caleruega i Spania året 1170/73. Moren, den salige Johanna av Aza ,var en meget god mor, med stor omsorg for sine tre sønner. Alle tre ble presteviet. Dominikus utviklet alle de personlighetstrekk som moren ga ham. Han hadde stor omsorg for sine medmennesker, spesielt for de fattige. Han bar også preg av sin fars styrke og storsinnethet. Hans barndom forberedte ham til å kunne bli en god leder og til å kunne bære ansvar. Samtidig begynte han tidlig sine studier hos sin onkel som var prest og teolog ved universitet i Palencia. Dette er et av verdens eldste universiteter etter Bologna, Paris og Lund i Skåne. Dominikus ble korherre ved premonstratenserkapitlet i Osma og senere viseprior. Premonstratenserne var en reformbevegelse av den augustinske klostertradisjon. De fulgte den monastiske leveregel med faste tidebønner og studier av Den hellige skrift. Stor vekt ble lagt på felleslivet. Her var det Dominikus' kontemplative liv slo sine røtter og fant sin styrke, samt sitt åndelige grunnlag for å gå inn i den nye forkynnelsesbevegelsen som senere ble Prekebrødrenes Orden. Pater Simon Tugwell O.P. hevder at Dominikus aldri planla å grunnlegge en orden men han leste tidens tegn, og man kan si at han «befriended»  - ble venn med – en orden. Han gjorde andre brennende for sin sak, nemlig å forkynne sannheten og, etter Pave Innocent III's oppfordring, å forsøke å reformere Kirken i en turbulent tid. Han ville gi sitt liv helt og fullt for sjelenes frelse.


Da Dominikus begynte sin forkynnelse av evangeliet i Syd-Frankrike, hvor katarene hadde sitt høysete, oppfordret paven i 1208 til korstog mot katarene. Dette ble en blodig «hellig krig», som varte til ca. tre år etter Dominikus' død. Han var selv aldri en del av denne krigen. Han fulgte ikke Kirkens tankegang i å gå fra hellig forkynnelse til «hellig krig». Problemet var ikke at han ikke kunne gå med på korstoget, spørsmålet var heller hvordan han levde med det og likevel fortsatte sin forkynnelse på sin måte. Det ble en indre åndelig reise for ham, en dyp åndelig utvikling gjennom lidelse, og Dominikus var en av de få som klarte å ta inn i hus eller gjestegiverier for å forkynne den sanne tro. Han var der hvor folk var, han lyttet til dem til de sene nattetimer og viste dem respekt og omsorg. Han var en forståelsesfull mann med stor innlevelsesevne. Han knyttet vennskap med likesinnede, og der fant han de første brødrene som fulgte ham. Han brukte nattetimene til bønn for syndernes omvendelse. Synderne her var ikke bare heretikerne, men de som kjempet mot vantro med sverd. Han anså ikke minst seg selv som en synder. Han led fryktelig fordi han selv hadde en annen innstilling.


Man kan si at han leste tidens tegn. Dette krevde studier, og han ble utdannet til å bli en god teolog og fikk en utmerket utdannelse til å bli høyere geistlig. Tre ganger takket han nei til å bli biskop. Hans lyttende og vennlige holdning skapte en ny type forkynnelse. Den var ikke belærende, men i første omgang åpenhet for å forstå dem han møtte. Han krevde at alle som fulgte ham skulle tilegne seg en solid teologisk utdannelse, nettopp for å ha et solid utgangspunkt i disse viktige debattene. Han var en evangeliets mann, en Kirkens mann.

Under denne « hellige krigen » reiste han ofte hjem til Osma. Man vet ikke så meget om ham i disse vanskelige årene bortsett fra at han, sammen med sin Biskop fra Osma, Diego, hadde grunnlagt et kloster for kvinner som omvendte seg og ønsket å følge i hans fotspor. Det var i 1206. Disse kvinnene levde først som nonner etter cistersiensernes regel og de var bofaste. Biskop Diego døde i 1207, og Dominikus overtok ansvaret for disse kvinnene, og ga dem etterhvert Augustins regel som han selv levde etter. Klosteret Notre Dame de Prouilhe ble Ordenens første kloster og sentrum for det man senere kalte «La Sainte Prédication de Prouilhe», «Den hellige forkynnelse i Prouilhe». De første brødrene bodde der og gikk ut derfra. Når Dominikus kom hjem fra sine reiser pleide han å vekke nonnene, om det så var midt på natten, og dele et krus vin med dem idet han delte sine apostoliske bekymringer. Således har nonnene alltid sett som sin oppgave å be for sine brødre. Dominikus bragte søstrene gaver, som f.eks. bestikk i tre, hvilket det har vært en tradisjon hos nonnene å bruke frem til nyere tid.

Nonnene har beskrevet sin Far med stor ærbødighet og kjærlighet, han utdannet dem selv til klosterlivet. Han lærte dem ydmyket, fattigdommens ånd og en enkel livsstil. Søstrene elsket ham, og sr. Cecilia beskrev ham som en vakker mann, lys, rank og med rødlig hår, nobel av vesen, brennende av Guds kjærlighets ild. Unntatt når han syntes synd på ulykkelige og var beveget av medlidenhet, viste han alltid en stor sjelsstyrke. Et hjerte fylt av glede gjenspeilte seg i hans utseende og Dominikus' avklarede ro kom til uttrykk ved en glad vennlighet i hans blikk. Om dagen var ingen mere vennlig og omgjengelig enn han og om natten var ingen ivrigere enn han til å våke og be. Det sies at han talte bare med Gud eller om Gud. Nonnene hadde ingen annen læremester i klosterlivet enn St. Dominikus selv.

I 1216, da Prekebrødrenes Orden ble offentlig godkjent av pave Honorius IV som en universell orden ,ble selvfølgelig også nonnene helt intergrert som fulle medlemmer av Ordenen, direkte under Ordensgeneralen. På sett og vis ble de Ordenens hjerte.

I dag snakker vi om Den dominikanske familie som omfatter brødre, nonner, legdominikanere og apostoliske søstre. Sammen utgjør vi en felles forkynnelse. Fullt og helt søker brødre og søstre å oppnå den fullkomne kjærlighet og å gi sine liv for sjelenes frelse, til verdens ytterste grenser.

Under helligkåringsprosessen i 1234 uttalte pave Gregor IX om St. Dominikus:

«Jeg kjenner ham som en mann som helhjertet levde det apostoliske liv, og det er ingen tvil om at han i himmelen har samme del i herligheten som apostlene selv.»