Påske: Ecce homo

By Dnalor 01 (Own work) [CC BY-SA 3.0
(http://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0)],
via Wikimedia Commons
...så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han
spiste. Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.
Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.»Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.»

Ut unum sint (III)


Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:

«Far, timen er kommet. Herliggjør din Sønn, så Sønnen kan herliggjøre deg. For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus. Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre. Far, gi meg nå din herlighet, den herligheten som jeg hadde hos deg før verden ble til.

Pasjonstid


I fire uker har vi gjort vårt beste for å svare på invitasjonen: «Vend om og tro på evangeliet!» For de fleste av oss vil det sannsynligvis også ha vært fire uker hvor vi på en eller annen måte – eller flere – har fått erfare at vi «er støv og skal vende tilbake til støv». 

Denne erfaringen åpner oss for den siste delen av fastetiden, pasjonstiden: crescendoet som leder opp til det liturgiske års klimaks i den stille uke og påskens triduum. Den gjør det klart for oss på en helt konkret og inkarnert måte at vi ikke kan frelse oss selv. Våre gode forsetter har ofte kort holdbarhetstid, kreftene strekker ikke til når vi øser av egne reserver, viljen trekkes i så mange ulike retninger, og om ikke annet kjenner vi på at vi er begrensede av tid og rom.  Vi trenger denne årlige påminnelsen om at frelsen ligger i å ta imot Kristi liv og la ham leve sitt påskemysterium i oss. 

Bebudelse

Frykt ikke! Du har fått nåde. Du har fått en gave.

Våger du å tro på det? Våger du å virkelig høre hva han sier? Kan du våge å si ja til det livet han vil plante i deg?

Vær hilset! Frykt ikke!

At det finnes en som kjenner deg og elsker deg fullt ut, som har en drøm for ditt liv og ønsker ditt frie svar og din lykke... er det mulig å tenke den tanken?

Fylde av liv, for deg selv og for andre... I det stille, usynlige, i det alltid nærværende, i den helt konkrete, daglige eksistens...

Og hvis det virker umulig, er det mulig å ha tillit til de svar som blir gitt når du spør?

Hans tanker er ikke våre tanker, og våre veier er ikke alltid hans – men han kjenner din vei og ditt hvilested, og vet hvem du trenger å møte... 
Frykt ikke!