Bebudelse

Frykt ikke! Du har fått nåde. Du har fått en gave.

Våger du å tro på det? Våger du å virkelig høre hva han sier? Kan du våge å si ja til det livet han vil plante i deg?

Vær hilset! Frykt ikke!

At det finnes en som kjenner deg og elsker deg fullt ut, som har en drøm for ditt liv og ønsker ditt frie svar og din lykke... er det mulig å tenke den tanken?

Fylde av liv, for deg selv og for andre... I det stille, usynlige, i det alltid nærværende, i den helt konkrete, daglige eksistens...

Og hvis det virker umulig, er det mulig å ha tillit til de svar som blir gitt når du spør?

Hans tanker er ikke våre tanker, og våre veier er ikke alltid hans – men han kjenner din vei og ditt hvilested, og vet hvem du trenger å møte... 
Frykt ikke!



Møtet


I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden.
Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet.
For mine øyne har sett din frelse,som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk,
et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.»

Ut unum sint (II)



Pave Frans bønneintensjon for januar 2017: Kristen enhet
At alle kristne må være trofaste mot Herrens lære ved å strebe etter å gjenopprette kirkelig kommunion gjennom bønn og søskenkjærlighet og ved å samarbeide om å møte utfordringene menneskeheten står overfor.
Link til materiale for bønneuken for kristen enhet (18. - 25- januar) hos Norges Kristne Råd

Ut unum sint (I)

The Advent mystery is a mystery of beginning: but it is also the mystery of an end. The fullness of time is the end of all that was not yet fullness. It is the completion of all that was still incomplete, all that was still partial. It is the fulfillment in oneness of all that was fragmentary.

The Advent mystery in our own lives is the beginning of the end of all, in us, that is not yet Christ. It is the beginning of the end of unreality. And that is surely a cause of joy! But unfortunately we cling to our unreality, we prefer the part to the whole, we continue to be fragments, we do not want to be "one man in Christ."